Historie

Rasens historie strekker seg lang tilbake i tid og er en av de rasene som enda ligner mest på den opprinnelige hunden, selv i dag. Den første skrevne beskrivelsen om rasen daterer seg tilbake til 1297fvt. I Norge er dette en relativt ny rase, men den blir stadig mer populær blant hundefolket og antall registrerte hunder øker for hvert år.

Denne rasen kunne på mange måter regnes som den portugisiske fiskerens trofaste venn. Den var en assistent ute på båtene og kunne utføre mange oppgaver og forenkle mye arbeid for fiskeren. Primært så dreide dette seg om oppgaver som innebar apportering av ulike slag. Den kunne dykke ned i vannet for å hente opp redskaper som fiskeren hadde mistet, eller en sløv fisk som spratt ut av garnet. Den kunne svømme mellom båter og trekke fiskegarn og på den måten hjelpe fiskerene med å spenne opp garn til den neste fangsten. De kunne også svømme mellom båter med beskjeder fra den ene båten til den andre.

På grunn av disse arbeidsoppgavene var det nødvendig for den portugisiske vannhunden å være en hund med sterk muskulatur - den skulle holde ut lange arbeidsdager hvor den svømte store deler av dagen. Det vi kjenner som løveklippen har også sin bestemte funksjon. Den skulle være kort på snuten for å lettere se i vannet. Den skulle ha lang pels på framparten for å isolere de viktige organene i det kjølige vannet. Bakparten, som hovedsaklig består av muskler og bein, hadde ikke det samme behovet og skulle være kortklipt. Dusken på halen hadde to funksjoner: 1) Den fungerte som en vimpel når hunden svømte i vannoverflaten og 2) Den fungerte som et ror når hunden dykket i vannet. En godt trent portis kan etter sigende dykke 4-6 meter ned, og da skjønner de fleste at den trengte dette roret for å navigere under vannet.

I begynnelsen av 1900-tallet var denne rasen nesten utdødd, men en rekke ildsjeler klarte med målrettet avlsarbeid å bevare rasen.